Sider

tirsdag 19. mars 2019

Vinterfjell


Det er mars, og det er duket for 5-dagers i vinterfjellet! Selv om turplanen er romslig og forespeiler en tilsynelatende lett tur hva gjelder avstander, er dette den mest ambisiøse vinterfjellsturen så langt i studiet. Turen gikk fra Breistølen på Hemsedalsefjellet, over filefjell, og ned til Tyinkrysset. Værmeldingene er på forhånd svært gode, med akkurat lave nok temperaturer til at det ikke vil bli vått. Når det kommer til stykket, viser det seg likevel at turen byr på utfordringer for gruppa. Værmeldingen endres raskt like før vi legger ut på tur, og turplanen må tilpasses etter været vi har i vente. Personlig opplevde jeg værendringene som interessante, og ser slike utfordringer som en mulig læringssituasjon. Derfor vil jeg skrive litt om det i sammenheng med veilederens rolle i dette blogginnlegget.

Horgen (2010) skriver at de objektive farene vi i hovedsak møter i vinterfjellet er kulde, værforandringer og skred. Skredproblematikken var i vårt tilfelle liten da ruta var lagt til terrengklasse 0 (ikke skredterreng) og 1, hvor det for det meste er slakt og oversiktlig terreng, men hvor man må forholde seg til utløpssoner og mulige terrengfeller (varsom.no). Ruta gav også mulighet til å følge stikket vinterløype, slik at vi hadde mulighet til å følge en trygg rute om det skulle bli dårlig sikt. Kulde og vær hadde vi derimot mindre råderett over, og selv om første dag bød på strålende sol og fantastisk fjellvær, bød den også på stormvarsel for neste dag. Dette førte til at første dagsetappe som kunne vært omtrent 6 km, ble omtrent 13 km. Altså en ganske lang dagsetappe for gruppen. Horgen (2010) snakker om konsekvenstenking som en viktig faktor på vinterferd. Han snakker også om veilederens rolle bla a underveis på turen. Horgen skriver her blant annet at veilederen ikke må være redd for å gripe inn og ta ledelsen dersom gruppens situasjon vurderes som kritisk. 

Med meldinger om storm i kombinasjon med konsekvenstenking lå det et beslutningsgrunnlag der. Våre veiledere vurderte det slik at vi burde komme oss lengst mulig på første etappe, og helst så nært Suleskar som mulig. Årsaken til dette var at vi skulle komme oss over det nevnte skaret tidligst mulig dagen etter, og komme oss i nærheten av DNT-hytta Sulebu innen stormen skulle ta seg opp. Sulebu lå i utgangspunktet litt unna marsjruta i plan A, men var nevnt i turplanen under plan B. Dette ville gjøre det mulig for oss å ta oss inn på hytta dersom det skulle bli nødvendig. For å oppnå denne målsetningen handlet veilederne etter Horgens (2010) råd om å gå inn og ta styringen dersom behovet oppstår. For å unngå tap av tid ble studentstyrt navigering og ledelse byttet ut med enkle føringer om hva som skulle skje, og hvorfor. Selv om det antakeligvis ikke var noen reelle alternativ, ble dette gjort på en måte som gav oss studenter en følelse av medbestemmelse og forståelse for beslutningen. Vi gikk i et relativt høyt tempo, etter stikket løype, til mørket hadde sneket seg på. Vi slo leir et par kilometer før Suleskar, og det ble en rask middag før vi tok kvelden. Instruktørene beordret avmarsj kl 0600 dagen etter, igjen for å komme lengst mulig før uværet inntraff. Det var mange trøtte tryner fra morgenen av, men det var en fantastisk opplevelse å gå de første kilometrene før det mørke skydekkets inntog. Et par-tre kilometer før Sulebu, hvor vi skulle slå leir, begynte snøføyken å slå, og det ble betydelig dårligere sikt. Den stikkede løypen hjalp veldig for å komme raskt til leirplassen. Teltene ble stående i omtrent et døgn etter de ble satt opp.


Sterk vind med snøfokk kan gi utfordringer med blant annet navigasjon.
Her fra vi lå værfast ved Sulebu. Foto: Lene Iversen


Mytting og Bischoff (2008) skriver om at man underveis på turen må holde muligheten for revurdering av turplanen åpen, og at vi gjennom kontinuerlig overvåkning av blant annet endringer i vær, føre og andre forhold kan vi vurdere det nødvendig å endre planen. Det var tilfellet i vår situasjon. Turplanen hadde tatt høyde for ulike elementer, men sa ikke noe om akkurat den situasjonen vi stod i. Dersom vi hadde tviholdt på turplanen hadde vi trolig ikke kommet over Suleskar før uværet satte inn, og kanskje blitt liggende værfast på sørsiden i stedet. 

Siden den første dagsetappen nå hadde dekket avstanden vi egentlig skulle tilbakelegge på to dager, bli vi ikke holdt mye tilbake av en dag værfast. De neste dagene var været på nytt på vår side, og vi gikk tilbake til ordinær plan. Det ville nok ikke vært mulig om vi ikke hadde gjort nødvendige tilpasninger første og andre dag. Selv om det ble en lang og tung første dag for flere i gruppa, og en grytidlig dag to, var det nok stor forståelse og takknemlighet for beslutningen da vi lå værfast utenfor Sulebu.

Moder Jord var nok ikke i det sinteste hjørnet denne gangen. Uværet kom og gikk raskt, og alt i alt skapte det lite problemer. Likevel tror jeg det er svært nyttig for en gjeng studenter med varierende erfaringer fra vinterfjell å få denne typen erfaring. Horgen (2010) skriver også om viktigheten av veilederens overskudd, og at veilederen må være erfaren. Vi er under utdanning for å bli naturguider, og jeg mener derfor det er heldig at vi får oppleve denne typen situasjoner under relativt kontrollerte former, slik at vi lærer å være preventive og tenke konsekvens dersom vi skal på tur med en egen gruppe i framtida.



Kilder:

Horgen, André. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar