Brekurs i Jostedalen

ENDELIG BREKURS!

Superklar for brekurs dro klassen til Jostedalen mandag 11. september. Med 5 dager på ulike brearmer fikk vi gjennomført første del av grunnkurs bre, som tok for seg ferdsel på blåis. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere litt rundt trygg ferdsel i grupper på bre, og litt om den verktøykassa med metoder du burde ha god kjennskap til om du skal ferdes på bre. Vinklingen tar utgangspunkt i behovet for kreativitet og tilpasningsdyktighet, spesielt i forbindelse med kameratredning.

"Kameratredning på engelsk kalles improviced rescue - improvisert redning. Dette reflekterer over virkeligheten; ikke to ulykker er like, man er nødt til å improvisere og bruke de metodene en kan som egner seg best i den konkrete situasjonen. Ofte begrenses dette av forholdene og det tilgjengelige utstyret. Fokuset her er ikke hvordan redningen må gjøres, men prinsippene for hvordan den kan gjøres." (Haslene, 2008, s. 139).

Som dette utdraget sier, handler det om å improvisere. Du kan ikke pugge en fasit for kameratredning, og tro at du er utlært og klar for alt. Det finnes ingen fasit. Nøkkelen er å lære seg ulike prinsipper og samtidig lære seg å være løsningsorientert og kreativ. Det å vite hvorfor og hvordan ulike metoder fungerer vil i større grad sette deg i stand til å kombinere metodene, og å finne gode løsninger som er tilpasset den aktuelle situasjonen.  Dette gjelder ikke bare kameratredning, men ved ferdsel generelt. Vi må alltid tilpasse oss omgivelsene og situasjonen. Og vi må ikke bare ha en verktøykasse med metoder, vi må også kunne å bruke dem sammen på ulike måter.

For vår del ble dette godt synlig gjort på flere måter. For det første ble det gjennom kurset rullert på instruktørene, slik at alle taulagene hadde minimum tre ulike instruktører i løpet av uka. På denne måten kommer ulike tilnærminger tydeligere fram. Når kurset i tillegg skisserer andre måter å gjennomføre eksempelvis hjelpetalje (som benyttes i forbindelse med kameratredning) på enn metoden som er beskrevet av Haslene (2008), gir det en enda større forståelse for hvordan ulike verktøy kan tilpasses situasjonen.

Når det gjelder hjelpetalje presenterer Haslene (2008) en metode hvor bakerste mann i taulaget går frem til kanten for å kommunisere med den falne (den falne i dette eksemplet er førstemann i taulaget), etter at andremann i taulaget har satt sikring med eksempelvis isskrue. Deretter etablerer han/hun (bakerste i taulaget) nytt sikringsmiddel for hjelpetaljen. På vårt kurs gjennomførte vi kameratredning med 3 mann i taulaget, hvor andremann utførte alle oppgavene som sistemann utførte i eksemplet over. I tillegg ble det på vårt kurs benyttet samme sikringsmiddel (isskrue) til hovedtau og hjelpetau. Hva som er beste løsning vil variere, avhengig av taulagets størrelse, tilgjengelig utstyr, og hvor godt den enkelte i taulaget står plassert med tanke på å holde igjen/dra opp den falne. Ikke minst er det avhengig av hvem i taulaget som er den falne (det er slettes ikke noen selvfølgelighet at dette er førstemann og at alle gjenværende i taulaget er på samme side av sprekken), og av andre faktorer som vil variere fra situasjon til situasjon.

Illustrasjon av kommunikasjon med den falne, hvor sistemann i taulaget går fram (Haslene, 2008).

Illustrasjon av etablert 1:2-talje (hjelpetalje) ved kaneratredning (Haslene, 2008).

For å være godt rustet til å tilpasse seg situasjonen bør man derfor trene på ulike scenarioer, gjerne vanskelige situasjoner med begrenset med utstyr. På trening har du rom for å stoppe opp og tenke, og diskutere ulike muligheter sammen med andre. Man bør kunne en del ulike knuter som er relevante for slike situasjoner, inkludert ulike klemknuter da ulike utgaver av disse har ulike egenskaper og egner seg til ulike formål. Taljeprinsipper (eksempelvis hjelpetalje, z-talje og utbygd hjelpetalje med hhv 1:2, 1:3 og 1:6 utveksling) og klemknutegang er også lurt å sette seg inn i.

Illustrasjon av hjelpetalje, Z-talje og utbygd hjelpetalje (Haslene, 2008).

"Mye improvisasjon i redning bygger på erfaring og det å kunne se løsninger. Med litt trening får en bedre tauforståelse og en er bedre rustet hvis ulykken skulle være ute. Øvelse gjør mester." (Haslene, 2008, s. 147)

Jeg håper at dette innlegget har hjulpet deg med å se viktigheten av forståelse av prinsipper i forbindelse med ferdsel og spesielt redning på bre. Husk også at det vil være til stor hjelp å kunne benytte de samme prinsippene i andre situasjoner også, enten på bre eller ved annen ferdsel som for eksempel fjellklatring. Metodene kan løse utfordringer som for eksempel heising eller firing av sekker og utstyr opp og ned skrenter i skogen, eller om du for eksempel skal henge opp matsekken i et tre over natten for å unngå at rovdyr kommer og forsyner seg. Eller om dere vil fire ned en kompis i en bresprekk for å få noen fete bilder. Mestrer du metodene og kombinerer de på en kreativ og gjennomtenkt måte er det utrolig hva du kan få til! Husk bare at du må vite hva du driver med, og ikke ta unødige sjanser!

Om du har lite kunnskap om bre og breferdsel men ønsker en bedre forståelse, anbefales Breboka, Håndbok i brevandring på det sterkeste. Dette er en lettlest og god bok, laget i regi av DNT fjellsport, som gir deg et godt innblikk i mange brerelevante aspekter. Husk samtidig at du ikke kan lese deg til erfaring. Så om du tenker deg ut på brevandring bør du gå i følge med noen som har erfaring, eller melde deg på et kurs!

Kilder:

Halsene, Sindre. (2008). Breboka. Oslo: DNT fjellsport