Egenferd fra Turtagrø

Onsdag 27. mars kl. 0915, 15 minutter på overtid,  satte jeg og Daisy, min kjære WV Caravelle, avgårde mot Turtagrø. Her skulle Daisy få hvile seg et par dager etter den bratte bakken opp dit, mens jeg skulle gå videre mot Oskarshaug på egenferd med fjellski og pulk. Jeg hadde lagt opp til en tur med lite forflytning på grunn av et dårlig kne. Jeg hadde derfor mye tid til andre ting, som å etablere god leirplass, grave snøprofiler og "nerde" i snøen og nyte stillheten og utsikten mot Hurrungane, og å tukle masse med GPS. GPS er et hjelpemiddel jeg tidligere stort sett har brukt til å konvertere min posisjon i terrenget til nøyaktig posisjon på kartet ved hjelp av koordinater. Derfor var det veldig nyttig å bruke tid på å prøve og feile med andre funksjoner på GPS´en. I dette blogginlegget skal jeg skrive litt om et par funksjoner jeg brukte tid på. 

Horgen (2010) skriver at GPS er et svært effektivt og presist hjelpemiddel under orientering, så lenge den fungerer som den skal. Det er viktig å nevne at det som Horgen også nevner finnes noen begrensninger knyttet til GPS, eksempelvis tomme batterier eller teknologisvikt, men det er et tema jeg ikke utdyper ytterligere i dette innlegget. Speidersport (2018) skisserer noen bruksområder for GPS, som å finne kartreferanser, høydemeter, retninger og avstander du har gått eller skal gå, marsjhastighet og tid i bevegelse o.l. De skriver også at du til de fleste GPSer kan få kjøpt digitale kart. Andre funksjoner de viser til er å lagre veipunkter (posisjoner i terrenget som kan lagres på enheten) og å følge en forhåndslagret rute. Det er de to sistnevnte bruksområdene jeg brukte mest tid på denne turen.

Veipunkter beskrives av speidersport (2018) som "posisjoner som lagres underveis på GPSen. Punktet kan navngis og senere brukes som referanse eller som en posisjon å finne tilbake til." Når du står i et punkt som du vil lagre, kan du altså navngi punktet og lagre det på GPSen din. Dersom du vet koordinatene på et punkt, som du kan finne ved hjelp av et kart, kan du også legge inn disse på forhånd. Det lønner seg å legge inn alle de viktige veipunktene på forhånd dersom du vet posisjonen på de. Det kan være planlagte teltplasser, nødbuer, avtalte møtesteder, parkeringen du skal tilbake til el.l. Det er mye mer komfortabelt å legge inn dette hjemme stua enn ute på tur dersom været ikke er på din side. På min GPS er det litt tidkrevende å skrive inn navn, da man for hver bokstav må bla seg gjennom hele alfabetet. I tillegg er det begrenset til å bruke 8 bokstaver eller tall i navnet. Likevel er det viktig å gi punktet et relevant navn i stedet for å bruke det autogenererte navnet fra GPSen, som på min GPS bare er et tall. Når du etter hvert har mange ulike punkter kan det være vanskelig å holde styr på hva som er hva dersom du bare har tall som navn. Jeg la på forhånd inn posisjoner for planlagt camp ved hjelp av kartreferanser. I eksempelet under har jeg valgt å bruke et teltsymbol for å markere at det er teltet sin posisjon som er lagret (bilde 2). Jeg kalte disse C1 og C2, for hhv Camp 1 og Camp 2. Da jeg hadde valgt leirplass ut ifra de faktiske forholdene på stedet lagret jeg et nytt veipunkt, C1R (Camp 1 Reell)  for å ha det punktet hvor leir faktisk ble slått (bilde 3). De ulike veipunktene kan du senere finne i en liste (bilde 4). På bilde 1 kan du se en stiplet linje fra TURTAGRO, via SVING og til et umerket punkt. Deretter sees en tykkere strek frem til bildet av en person. Det er fordi jeg på det punktet valgte å få GPSen til å vise veien til veipunktet C1. Denne funksjonen kalles "gå til"- funksjonen. Da legger den inn ruta til valgt punkt i luftline, og du kan velge å se et kompass som peker mot målet. I tillegg til å vise retning, viser den også avstanden til målet. Når du er fremme varsler den også om det! 

Veipunkter er gode hjelpemidler for å finne fram til viktige posisjoner på eller langs ruta di. Det er lurt å legge inn ting som nødbuer etc. på forhånd dersom du har mulighet. Det er ofte i allerede krevende situasjoner at du trenger å finne dem! 

En rute er en liste av veipunkter som beskriver veien du skal følge. Det fungerer på samme måte som "Gå til"- funksjonen, men den leder deg til mange ulike punkter sekvensielt, i stedet for å peke deg direkte til destinasjonen. (Letham, 2003).  Det er mulig å lag en rute ved hjelp av ulike programmer på en datamaskin, og overføre denne til GPSen ved bruk av en GPX-fil. Da kan du legge inn gnaske detaljerte ruter på forhånd. Alternativt kan GPSen din lagre en rute i sporloggen. Deretter kan du velge å lagre ruten, slik at du kan navngi den aktuelle ruten eller etappen du har gått. Da kan du senere finne ruta som heter eksempelvis "bil til telt", som du lagret mens du gikk fra bilen til teltet. På noen GPSer må du huske å aktivere denne loggingen før du går, mens på andre skjer dette automatisk. Når du velger "bil til telt" kan du velge hvilken vei du vil gå den. Da kan du velge å gå til startpunktet, altså bilen. På denne måten kan du følge et spor som du vet at er trygt, selv om været hindrer sikt el.l. Når du starter navigeringen har du ulike måter å finne ruta på. Den ene er å bruke kompasset (bilde 1 og 2 under).  Når pilen på kompasset har "halen" rett bak, går du riktig. Når "halen" går ut til høyre betyr det at du er til høyre for riktig kurs, og du må korrigere ved å gå til venstre for å komme inn på ruta igjen. Det er viktig å nevne at kompasset i en GPS er et elektroniskkompass, og benytter din posisjonsendring i forhold til sattelittenes posisjon for å kalkulere retninger (Letham, 2003). Et elektronisk kompass vil altså ikke være pålitelig dersom du står i ro, siden enheten da ikke har ulike posisjoner for å avgjøre din retning. Det er også viktig at du holder enheten i vater for at dette skal fungere. Noen GPSer har en luftboble som indikerer dette, mens andre har et felt som sier "HOLD RETT" eller tilsvarende dersom du holder den skjevt og må rette den opp (svart felt på bilde 2 under).

En annen måte å følge sporet på er å se ruta inntegnet. På enkle GPSer som min er det ikke bakgrunnskart og ruta ligger bare på en grå bakgrunn (bilde 3 og 4 under). På andre GPSer ligger ruta inntegnet oppå et bakgrunnskart som viser terrenget. Som du ser på bilde 3 og 4 under, er det to ulike streker. Disser er like som strekene beskrevet ved bruk av veipunkter og "gå til"-funksjonen over. Forskjellen er at den tykke streken ikke lenger er i luftlinje, men følger den veien du har lagt inn på forhånd, eller den veien du gikk fra bilen til teltet etc. På bildene ser vi at jeg har gått ut av ruta, der den tynne stiplede linjen avviker fra den tykke streken. Jeg erfarte at det var mye lettere å bruke denne måten enn å bruke kompasset, da man kan se ruteloggen og selv "orientere seg" selv om kompasset som vrir kartet riktig blir forstyrret av at GPSen ikke holdes rett hele tiden. 

Bruk av "trackback" er nyttig spesielt om du får dårlig sikt og trenger å finne en trygg vei tilbake.
Husk å gjør deg kjent med hvordan du bruker det før du faktisk trenger det!

På denne turen hadde jeg gode forhold for navigering, og jeg gikk ikke lengre enn at jeg omtrent så målet fra der jeg startet. Med andre ord var det lite behov for å navigere i noen særlig grad. Jeg hadde også mye tid, og kunne stoppe og fikle med GPSen så ofte jeg ville. Det var altså optimale forhold for å teste ut disse funksjonene uten at det gikk på bekostning av noe annet. Horgen (2010) anbefaler veiledere på vinterfjellet å ha med GPS på tur i tillegg til kart og kompass. Forutsetningen er at man vet hvordan den skal brukes, kjenner til dens begrensninger og forstår hvilke situasjoner den er hensiktsmessig å bruke. For å kunne innfri disse forutsetningene er man nødt til å bli godt kjent med utstyret. Jeg anbefaler derfor andre til å bruke tid på GPS også på turer hvor du ikke trenger den, slik at du innfrir de forutsetningen Horgen (2010) snakker om. Jeg har selv vært i situasjoner tidligere, ikke lenge etter jeg anskaffet GPS, å bli tilnærmet handlingslammet fordi mørket kom raskere enn forventet. Hvis jeg på forhånd hadde lært meg funksjonene tilstrekkelig kunne jeg unngått å kaste bort masse tid ved effektiv bruk av GPS. Behovet for kompetansen kan komme når som helst. Så stikk ut, tren på å bruke din GPS, og vær forberedt til den gangen vu trenger det!

Kilder:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Letham, L. (2003). GPS Made Easy (4. utgave). Calgary: Rocky Mountain Books.

Speidersport. (2018, 15. mai). GPS: Store muligheter, men også feilkilder. Hentet fra:

 https://www.speidersport.no/gps-muligheter-feilkilder/

Vinterfjell

Det er mars, og det er duket for 5-dagers i vinterfjellet! Selv om turplanen er romslig og forespeiler en tilsynelatende lett tur hva gjelder avstander, er dette den mest ambisiøse vinterfjellsturen så langt i studiet. Turen gikk fra Breistølen på Hemsedalsefjellet, over filefjell, og ned til Tyinkrysset. Værmeldingene er på forhånd svært gode, med akkurat lave nok temperaturer til at det ikke vil bli vått. Når det kommer til stykket, viser det seg likevel at turen byr på utfordringer for gruppa. Værmeldingen endres raskt like før vi legger ut på tur, og turplanen må tilpasses etter været vi har i vente. Personlig opplevde jeg værendringene som interessante, og ser slike utfordringer som en mulig læringssituasjon. Derfor vil jeg skrive litt om det i sammenheng med veilederens rolle i dette blogginnlegget.

Horgen (2010) skriver at de objektive farene vi i hovedsak møter i vinterfjellet er kulde, værforandringer og skred. Skredproblematikken var i vårt tilfelle liten da ruta var lagt til terrengklasse 0 (ikke skredterreng) og 1, hvor det for det meste er slakt og oversiktlig terreng, men hvor man må forholde seg til utløpssoner og mulige terrengfeller (varsom.no). Ruta gav også mulighet til å følge stikket vinterløype, slik at vi hadde mulighet til å følge en trygg rute om det skulle bli dårlig sikt. Kulde og vær hadde vi derimot mindre råderett over, og selv om første dag bød på strålende sol og fantastisk fjellvær, bød den også på stormvarsel for neste dag. Dette førte til at første dagsetappe som kunne vært omtrent 6 km, ble omtrent 13 km. Altså en ganske lang dagsetappe for gruppen. Horgen (2010) snakker om konsekvenstenking som en viktig faktor på vinterferd. Han snakker også om veilederens rolle bla a underveis på turen. Horgen skriver her blant annet at veilederen ikke må være redd for å gripe inn og ta ledelsen dersom gruppens situasjon vurderes som kritisk. 

Med meldinger om storm i kombinasjon med konsekvenstenking lå det et beslutningsgrunnlag der. Våre veiledere vurderte det slik at vi burde komme oss lengst mulig på første etappe, og helst så nært Suleskar som mulig. Årsaken til dette var at vi skulle komme oss over det nevnte skaret tidligst mulig dagen etter, og komme oss i nærheten av DNT-hytta Sulebu innen stormen skulle ta seg opp. Sulebu lå i utgangspunktet litt unna marsjruta i plan A, men var nevnt i turplanen under plan B. Dette ville gjøre det mulig for oss å ta oss inn på hytta dersom det skulle bli nødvendig. For å oppnå denne målsetningen handlet veilederne etter Horgens (2010) råd om å gå inn og ta styringen dersom behovet oppstår. For å unngå tap av tid ble studentstyrt navigering og ledelse byttet ut med enkle føringer om hva som skulle skje, og hvorfor. Selv om det antakeligvis ikke var noen reelle alternativ, ble dette gjort på en måte som gav oss studenter en følelse av medbestemmelse og forståelse for beslutningen. Vi gikk i et relativt høyt tempo, etter stikket løype, til mørket hadde sneket seg på. Vi slo leir et par kilometer før Suleskar, og det ble en rask middag før vi tok kvelden. Instruktørene beordret avmarsj kl 0600 dagen etter, igjen for å komme lengst mulig før uværet inntraff. Det var mange trøtte tryner fra morgenen av, men det var en fantastisk opplevelse å gå de første kilometrene før det mørke skydekkets inntog. Et par-tre kilometer før Sulebu, hvor vi skulle slå leir, begynte snøføyken å slå, og det ble betydelig dårligere sikt. Den stikkede løypen hjalp veldig for å komme raskt til leirplassen. Teltene ble stående i omtrent et døgn etter de ble satt opp.

Sterk vind med snøfokk kan gi utfordringer med blant annet navigasjon.
Her fra vi lå værfast ved Sulebu. Foto: Lene Iversen

Mytting og Bischoff (2008) skriver om at man underveis på turen må holde muligheten for revurdering av turplanen åpen, og at vi gjennom kontinuerlig overvåkning av blant annet endringer i vær, føre og andre forhold kan vi vurdere det nødvendig å endre planen. Det var tilfellet i vår situasjon. Turplanen hadde tatt høyde for ulike elementer, men sa ikke noe om akkurat den situasjonen vi stod i. Dersom vi hadde tviholdt på turplanen hadde vi trolig ikke kommet over Suleskar før uværet satte inn, og kanskje blitt liggende værfast på sørsiden i stedet. 

Siden den første dagsetappen nå hadde dekket avstanden vi egentlig skulle tilbakelegge på to dager, bli vi ikke holdt mye tilbake av en dag værfast. De neste dagene var været på nytt på vår side, og vi gikk tilbake til ordinær plan. Det ville nok ikke vært mulig om vi ikke hadde gjort nødvendige tilpasninger første og andre dag. Selv om det ble en lang og tung første dag for flere i gruppa, og en grytidlig dag to, var det nok stor forståelse og takknemlighet for beslutningen da vi lå værfast utenfor Sulebu.

Moder Jord var nok ikke i det sinteste hjørnet denne gangen. Uværet kom og gikk raskt, og alt i alt skapte det lite problemer. Likevel tror jeg det er svært nyttig for en gjeng studenter med varierende erfaringer fra vinterfjell å få denne typen erfaring. Horgen (2010) skriver også om viktigheten av veilederens overskudd, og at veilederen må være erfaren. Vi er under utdanning for å bli naturguider, og jeg mener derfor det er heldig at vi får oppleve denne typen situasjoner under relativt kontrollerte former, slik at vi lærer å være preventive og tenke konsekvens dersom vi skal på tur med en egen gruppe i framtida.

Kilder:

Horgen, André. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Varsom.no. (u.å.). Hentet 19./03-19 fra: http://www.varsom.no/snoskredskolen/skredterreng/kast-klassifisering-av-snoskredterreng/kast-terrengklasser/