Snøhuletur med snø- og skredfokus!

Vinterens andre og siste overnattingstur i skolesammenheng gikk fra Rindabotn mandag 12. februar til onsdag 14. februar. Læringsmomentene var i hovedsak orientering vinterstid med skredfarevurdering, snøkjennskap og snøhule. Det ble en knallfin tur, med overnatting i både flatmarksgrop og kantgrop. Å sove i en eller annen form for snøhule anbefales på det sterkeste!

#studiepoeng.
Eget bilde.

I dette blogginnlegget har jeg tenkt å skrive litt om skredfarevurdering, nærmere bestemt bratthetsvurdering. Det er et sentralt tema for alle som ferdes i vinterfjellet. Noen vil kanskje si at det ikke er et sentralt tema om man bare ferdes i terreng under 30° fordi dette ikke anses som skredterreng. Jeg vil likevel si at det er sentralt siden det å holde seg unna terreng brattere enn 30°, inkludert å holde seg unna utløpssoner, i seg selv krever en viss innsikt. Horgen (2010) hevder at også i skogsterreng med skråninger brattere enn 30° og glissen skog med mer enn 10 meter mellom trærne kan det utløses skred.

Jeg skal nå forklare to metoder for måling av bratthet. En for måling av terrenget der du står, og en for måling av bratthet på en skråning som du ser fra siden. I tillegg vil jeg nevne en av metodene som kan benyttes for å vurdere om du er langt nok unna en fjellside til å unngå en eventuell utløpssone.

Den første metoden jeg skal forklare benyttes for å måle bratthet der du står. Det eneste utstyret du trenger for å måle er skistavene dine. Først lager du et avtrykk i snøen med den ene staven, med håndtaket pekende nedover. Deretter løfter du håndtaket opp mens piggen på staven fortsatt står i snøen. Hold den andre staven slik at den henger fritt, mens håndtakene på begge stavene møtes. Senk så stavene til piggen på stav nummer to berører snøen (hold piggen på den første staven i snøen hele tiden!).Stedet der piggen på stav nummer to berører snøen angir hvor bratt det er. Dersom piggen akkurat møter enden av avtrykket etter håndtaket, er det 30° bratt. For hver 10cm avvik fra dette punktet øker/minker brattheten med 3° og jo lengre ned piggen setter merke, jo brattere er det. Dersom piggen setter merke på oversiden av avtrykket etter håndtaket, er det under 30° bratt (Landrø, 2008). Se illustrasjonsbilde under.

Måling av bratthet med stav.
 http://www.varsom.no/snoskredskolen/ferdsel-i-skredterreng/male-bratthet/

En måte å finne brattheten på en skråning som du ser i profil, er å bruke et kompass med klinometer. Et klinometer er en hellingsmåler, og de fleste speilkompass har det. Klinometeret gjør det enkelt for oss å lese av brattheten, og det eneste vi trenger å gjøre er å holde kompasset slik at kompasset ligger parallelt med skråningen vi ønsker å måle. Da vil den lille skiva med en pil på inne i kompasshuset flytte seg slik at pila peker på hvor bratt skråningen er. Det er viktig at du på forhånd vrir kompasshuset slik at det er innstilt på en marsjretning på 270° Vest, eller 90° Øst. Da vil skalaen for bratthetsmåling ligge slik at den viser 0° når kompasset står vannrett (Norges vassdrags- og energidirektorat, 2018).

Kompass med klinometer. Pila (i dette tilfellet svart) viser hellingen på kompasset.
https://www.tursiden.net/2015/02/utstyrstips-speilkompass-med-klinometer/

Her brukes klinometeret for å måle brattheten i skråningen i bakgrunnen.
http://www.varsom.no/snoskredskolen/ferdsel-i-skredterreng/male-bratthet/

Dersom vi ønsker å måle gjennomsnittlig bratthet fra der vi står og mot en topp eller gjerne mot det øverste løsneområdet for snøskred, kan vi også bruke klinometeret på kompasset (vi kan også sikte nedover i terrenget, dersom vi vil måle brattheten i et heng under oss). Innstillingen på kompasshuset må fortsatt være det samme. Vi bruker nå kanten på kompasset som siktelinje. Pass på at du ser hele kanten på kompasset, og at den sikter rett på det punktet du ønsker å måle bratthet fra. Nå vil pila på klinometeret peke på skalaen, og vise hvor bratt det er. Om du har speil på kompasset ditt er det lurt å vri det slik at du kan lese av brattheten mens du holder kompasset. Alternativt kan du be en venn lese av mens du sikter (Norges vassdrags- og energidirektorat, 2018)

Denne metoden kan også benyttes for å finne ut om vi er trygge for en eventuell utløpssone. 1:3-normen (eller 20°-normen) er en norm som bygger på at sikkert område er tre ganger høyden på siden. Dersom en fjellside er 100 meter høy, og vi befinner oss 300 meter unna, vil siktevinkelen være 20° (18,4° er det nøyaktige tallet, men 20° er vinkelen som for enkelhets skyld benyttes). Det vil si, at dersom du sikter med kompasset og klinometeret viser under 20° fra det potensielle løsneområdet, skal du i teorien være trygg (Horgen, 2010). 

"Er fjellsiden 100 meter høy, og øverste mulige løsneområde befinner seg på toppen, er man trygg 300 meter horisontalt ut fra toppen." (Horgen, 2010. S. 80).

Her brukes klinometeret på kompasset for å måle snitthelling fra vårt punkt til toppen av løsneområdet i en fjellside. Du ser at speilet på kompasset er vinklet, slik at brukeren selv kan lese av brattheten.
Eget bilde.

Til slutt vil jeg komme med en anbefaling dersom du skal på tur i vinterfjellet. Bruk Norges vassdrags- og energidirektorats internettside varsom.no for å finne skredvarsel! Der finnes det mye informasjon, og en gratis snøskredskole hvor du kan få større innsikt i temaet. I tillegg tilbyr ngi.no bratthetskart, som med enkle fargekoder viser hvor bratt det er. Tilsvarende bratthetskart er også tilgjengelig på varsom sin regobs-app, som i tillegg viser deg din posisjon på kartet! Regobs-appen gir deg også mulighet til å både lese andre rapporter om snøen i området, og å rapportere selv. Vi er rett og slett heldige her i landet hvor vi har alle disse fantastiske hjelpemidlene tilgjengelige, helt uten å betale for det. Da må vi jaggu ta oss tid til å bruke det også, sånn at vi har best mulige forutsetninger for trygg ferdsel! God tur!

Kilder:

Horgen, André. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Landrø, Markus. (2008). Skredfare. Oslo: Fri Flyt AS.

Norges vassdrags- og energidirektorat. (2018) Hentet 15.03.2018 fra URL:  http://www.varsom.no/snoskredskolen/ferdsel-i-skredterreng/male-bratthet/

Introduksjon til vinterfriluftsliv!

Tirsdag 30. januar, og duket for første vintertur med overnatting i skolesammenheng. Turen gikk til Lingesete, ca 7,5 kilometer sør for Sogndal i luftlinje. Etter biltransport opp til Haukåsen flyplass ventet en snill forflytningsetappen inn til leir, med i underkant av 4 kilometer på ski i noen fine nysnøcentimeter og omtrent 240 høydemeter stigning. Turen var lagt opp som en todagers introduksjon til vinterfriluftsliv med blant annet fyring av vinterbål, trening på førstehjelp og rutiner på vintertur. Ikke minst var det tid til prøving og feiling, noe som er en naturlig del av en introduksjonstur med så ulike forutsetninger og tidligere erfaringer blant deltakerne.

Som nevnt var førstehjelp et tema på turen. Vi gjennomførte flere ulike scenarioøvelser, med god variasjon og relevans. Felles for alle scenarioene og for de reelle situasjonene man kan komme opp i på vinterfjellet er spesielt to momenter, og jeg har valgt å fokusere på disse i dette blogginnlegget. Det ene er varsling, som i stor grad er likt vinter og sommer. Det andre er varmepakke, som er spesielt viktig vinterstid.

Varmepakke er relevant for førstehjelp hele året, men det en svært viktig del av førstehjelp vinterstid. Omgivelsene er gjerne kalde, og det er lite som skal til for å bli nedkjølt. Hensikten med en varmepakke er å holde pasienten varm, eller i det minste hindre hypotermi (nedkjøling). I en varmepakke bør man bruke en dampsperre nærmest mulig kroppen, for å forhindre overflatefordamping fra kroppen.  Om man oppnår 100% metning av fuktigheten inne under dampsperren, er varmetapet redusert med 30% (Horgen, 2010). Man bør i tillegg tilføre varme. Sterkt nedkjølte personer klarer ikke å produsere nok varme selv, og man bør derfor gjøre tiltak som å etablere telt med primusfyring, legge seg inntil pasienten, eller gi varm og gjerne sukkerholdig drikke til pasienten (Horgen, 2010).

Varmepakke

http://petol.no/project_category/forstehjelpsutstyr/

Horgen (2010) viser til at man skal pakke inn pasienten med bobleplast og teip. Men nå er det jo en gang slik at de aller færreste av oss har med oss store mengder bobleplast på tur. Derfor trekker han videre fram at et alternativ er å bruke redningsfolie eller plastsekker i kombinasjon med liggeunderlag, sovepose og fjellduk. Mens dampsperren skal hindre overflatefordamping, vil liggeunderlag, sovepose og fjellduk isolere pasienten. Et telt vil kunne gi verdifullt ly, i tillegg til at man har mulighet til å få litt varme inne i teltet både fra andre, og fra eksempelvis en primus. En bonus er at det inne i teltet også vil kunne være mer komfortabelt for de som behandler pasienten. Om man ikke har telt tilgjengelig, er det en fordel å skaffe ly på andre måter, enten ved å grave levegg, eller om mulig flytte seg til et sted med le.

På vår tur gjennomførte vi flere førstehjelpsscenarioer etter hverandre, og alle hadde rollen som pasient. En av erfaringene vi gjorde  var at det går svært kort tid før man blir kald dersom man blir liggende stille i snøen. I vårt tilfelle ble vi liggende i relativt kort tid, og kunne få varmen i oss etterpå. Det er som regel ikke tilfelle i en reell situasjon, og det er derfor enda viktigere at man får varmepakket pasienten raskt.

Varsling er en viktig del av førstehjelpen i alle situasjoner med en alvorlighetsgrad over småkutt, overtråkk, eller andre småskader som man kan håndtere selv.  Først og fremst er spørsmålet hvem som skal varsles. Svaret er 113. De som svarer på dette telefonnummeret er trent for jobben, og de vil etter å ha fått forklart situasjonen bedømme alvorlighetsgrad og hvilke ressurser som skal sendes ut (helsenorge.no).  Horgen (2010) presenterer en huskeliste for varsling med fire spørsmål: Hva har skjedd? Hvor mange er skadd? Hvilke typer skader? Hvor befinner vi oss? For å kunne svare på disses spørsmålene, og eventuelt andre spørsmål helsepersonellet har, må en skaffe seg oversikt over situasjonen. Hva som har skjedd, og antall skadde er som regel det enkleste å svare på. Hvilke typer skader det er krever som regel litt undersøkelse, og hvor man befinner seg krever kompetanse på kart og kompass. Når man skal beskrive hvor man er må man finne rutetilvisning og kartbladet man befinner seg på. Denne prosessen skal jeg ikke gå inn på her, men jeg vil nevne at det er viktig å oppgi riktig kartblad, da en riktig rutetilvisning vil kunne føre til feil sted dersom kartbladet er feil. I tillegg skal man oppgi stedsnavn, for å få en ekstra kontroll på at den som varsler og nødetatene snakker om samme sted. Når meldingen er gitt skal varsler få informasjonen bekreftet ved at mottaker av meldingen leser tilbake den informasjonen som er gitt.

Dersom det ikke er telefondekning i området man befinner seg i, står man fort ovenfor et lite dilemma. Da har man mye igjen for å ja hobbet godt med turplanen, og har skaffet seg oversikt over hvor i området det er dekning. I verste fall er man bare to mann (eller kvinner..) på tur og noe skjer utenfor dekning. Da må man vurdere når man skal varsle, og om man skal (eller kan) ta med seg pasienten til dekningsområde eller forlate pasienten mens man varsler. I følge norsk førstehjelpsråd(2015) er det som regel riktig å la pasienten ligge beskyttet på skadestedet og selv søke hjelp fremfor å ta pasienten med seg dersom man er i ulendt terreng og ikke har telefondekning. Dersom man er mange som kan hjelpe må man vurdere om man skal sende noen for å varsle (Dersom det er snakk om snøskredulykke er det mange vurderinger som må gjøres før man sender noen av gårde, da tiden er avgjørende og man gjerne har behov for alle ressurser man har tilgjengelig). Har man mulighet bør man sende et makkerpar. Om man sender ut noen for å varsle, er det viktig å forsikre seg om at de har mest mulig informasjon om situasjonen, og at de har kompetanse til å oppgi korrekt posisjon for ulykken. Om nødvendig må informasjonen skrives opp og sendes med de som skal varsle. "Husk: Det er bedre å varsle en gang for mye enn en gang for lite!" (Horgen, 2010, s. 299).

Stiftelsen Norsk Luftambulanse sin 113-app

https://norskluftambulanse.no/hjelp113/

Helt til slutt vil jeg tipse om en lur app til smarttelefoner. Stiftelsen Norsk Luftambulanse tilbyr en app som kan lastes ned gratis. Du kan ringe 113 via denne appen, og 113-sentralen vil da automatisk få opp din posisjon. I tillegg vil posisjonen din vises på skjermen når du åpner appen, og den vises også under samtalen med 113-sentralen. Naturligvis kreves det at du har mobildekning for å bruke appen, og husk at selv om du får oppgitt posisjonen din på elektriske hjelpemidler er det ikke en erstatter for kart og kompass!



Kilder:

Helsenorge.no. (2016). Hentet 10/03-18 fra: https://helsenorge.no/ring-113.

Horgen, André. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.
Norsk Førstehjelpsråd. (2015). Førstehjelp. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.