Det gode turliv på skogstur!

Foto: eget bilde

Tirsdag 17. oktober var det duket for skogstur, høstens siste tur i faget Friluftsliv og Naturguiding 1. Finaleturen gikk fra Fosshaugane, langs nordsiden av Barsnesfjorden, og til første leir noen hundre meter forbi Helgasete. Etter et par netter gikk turen via Leinefjell, Nystølskaret og Middagsholten. Etter et par netter til langs ruta gikk returen fra Hesteggi til Sogndal via Kjørnes. Med et par unntak på marsjruta gikk turen i sin helhet under tregrensa, og vi levde det gode turliv i skogen med bål, gapahuk, god mat, og god stemning. Blant våre mål for turen var bålfyring, og tilberedelse av mat i sjusteinsovn og kokegrop. Dette vil derfor også være fokuset i dette blogginnlegget. Vi gjorde oss noen erfaringer med dette som jeg skal komme tilbake til.

Aller først vil jeg si noe om mat på bål. Det krever mindre forarbeid, og er vel noe mere utbredt enn sjusteinsovn og kokegrop. Å grille pølser på bål er noe de fleste har prøvd. Selv har jeg grillet mange pølser på bål, og er en av de som holder pølsa inne i flammene for at den skal bli fortest mulig ferdig, og ender opp med en pølse som er svart utenpå og kald inni. Men hvordan lager man egentlig best mat på et bål?

Flammene på bålet gir både varme og lys. I tillegg er et bål med flammer fint å koke på ved bruk av en kjeler og gryter. Om du skal bake, steke eller grille derimot, er et bål med glør å foretrekke. På et bål med glør unngår du at maten blir svidd og sotete. En mulighet er å lage nøkkelhullsild. Det er et bål som har fått navn etter sin form, og man har en side med flammer og en side hvor man raker ut glør fra ilden. Da har du et bål som er egnet til både koking i kjeler på den ene siden, og en glohaug som er egnet til å steke, bake eller grille på den andre siden. På glørne kan du gjerne bruke en grillpinne, lage en rist, pakke maten inn i aluminiumsfolie eller noen lag med grønne blader, eller på andre måter holde maten unna direkte kontakt med glørne (Mytting og Bischof, 2008).

Hvis du skal steke rundstykker, brød, pizza, eller andre ting som i en ovn, gir sjusteinsovnen best resultat. Sjusteinsovnen har navnet etter måten den er bygget på (Mytting og Bischof, 2008). Erfaringsmessig er det slettes ikke alltid at man finner de perfekte steinene til å bygge av. Derfor blir ovnen ofte bestående av flere steiner, men det er fortsatt en sjusteinsovn. Hovedsaken er at bakerommet blir tett. De sju steinene som har navngitt ovnen er en bakvegg som dekker hele ovnens bakside, to vegger til det underste rommet, en bakehelle, to vegger til bakerommet, og en toppstein til bakerommet. Det vi erfarte på vår tur, var at bakeplata ble for tykk. Det tok derfor veldig lang tid før den ble varm nok, men det var til gjengjeld mindre fare for at den skulle sprekke, og vi kunne fyre ganske hardt under den. I følge Mytting og Bischof (2008) bør bakehella være 3-4 cm tykk. En åttende stein kan gjerne utgjøre ovnsdøren på bakerommet for å øke effekten (Mytting og Bischof, 2008). Når du fyrer i det underste rommet er det viktig å ikke fyre for intens, da dette også øker faren for at bakehella sprekker. La bålet varme opp ovnen, og la det brenne også mens du steiker i ovnen. Strø litt mel på bakehella, eller sett den inn med fett, så er det mindre sjanse  for at maten brenner seg (Mytting og Bischof, 2008). 

Sjusteinsovn, illustrasjon:

http://home.hib.no/ansatte/ker/uteskoleaktiviteter/steike_i_sjusteinsovn.htm

Om du vil koke mat på tur, kan du bruke en kokegrop. Kokegropen er en ovnsform som kan brukes til for eksempel poteter, kjøtt og fisk. Du starter med å grave et hull i bakken som er passe stort for det du skal ha nede i gropen. Finn ganske flate steiner til å kle både bunn og vegger med, så lager du bål nede i gropen. Når bålet er brent ut og steinene er gode og varme tar du bort glørne fra gropa. Tilbered maten på forhånd, og pakk den inn i blader eller folie. Legg den innpakkede maten i gropa, og dekk til med et lag jord eller torv, eller en varm steinhelle som lokk. Avhengig av størrelsen på det du skal koke, og temperaturen i gropa, kan koketiden variere fra 20 minutter til halvannen time (Mytting og Bischof, 2008). I vår kokegrop på turen varmet vi i tillegg noen steiner med knyttnevestørrelse i leirbålet ved siden av. Disse la vi ned i gropen inne mellom aluminiumspakkene med mat for å øke effekten. Om du gjør det på denne måten, pass på at steinene ikke har skarpe kanter, da det lett tar hull på aluminiumsfolien.

Kokegrop, Illustrasjon:
(Mytting og Bischof, 2008)

Med rykende ferske erfaringer fra kokegrop og sjusteinsovn vil jeg oppfordre alle turinteresserte som er glad i god mat til å prøve ut dette. Selv har jeg ikke prøvd det før nå, men når jeg tenker tilbake på de fabelaktige rundstykkene og pizzaen fra sjusteinsovnen, og det saftigste lammelåret jeg noensinne har spist kan jeg med vann i munnen og stor sikkerhet si at det ikke blir siste gang! Dette anbefales! Og.. Det er slett ikke så vanskelig å få det til om man først går i gang. Jeg klarte det, da kan du også klare det. God tur!

Kilder:

Mytting, Ivar & Bischoff, Anette (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Fjelltur!

I uke 39 var vi på fjelltur! Turen gikk fra Grinde ved Leikanger, opp Grindsdalen, via Friksdalen og Fjærlandsete, før siste del av retur via Stedjeåsen til Sogndal. Plantekjennskap var et av hovedmålene, og i løpet av turen ble det holdt studentframlegg om en rekke ulike arter, som også er pensumarter for oss denne høsten. Blogginnlegget fra denne turen skal derfor bestå av 10 ulike arter, og det kommer her til å bli presentert arter fra ulike plantekategorier.

Snøull (Lat: Eriophorum scheuchzeri)

https://snl.no/snømyrull

Snøull er en type myrull, og vokser enkeltvis i fjellet, fra en krypende rotstokk. Den har navnet fra måten den vokser på, da den ofte opptrer tett og i stort antall, og kan få store myrflater til å se snødekte ut. Snøull blir 10 - 30 cm høy og har et tettvoksende ullhode, som er helt rund og svært lett. Snøullen er utbredt i fjellet landet over. Høyeste noterte voksested i Norge er 1840 moh. Dette funne er gjort i Jotunheimen. Planten er funnet på 1340 meters høyde i Troms, og i Nord-Norge kan snøull vokse helt ned til kysten (Kristoffersen, 2007).

Eriophorum  er satt sammen av to stavelser: erion (ull) og phoros (bærende). Scheuchzeri er oppkalt etter den sveitsiske botanikeren Johann Scheuchzer (1684-1738). Ull fra myrull ble tidligere forsøkt nyttet til å lage klær av. Ullen ble da samlet inn og innblandet i bomull eller saueull. Dette gav et mykt og hvitt garn, men det viste seg at myrullen var for sprø til å benyttes til garn. Som fyll i dyner og puter var det derimot ikke for sprøtt, og det ble derfor brukt til det (Kristoffersen, 2007).

Tepperot (Potentílla erécta)

http://www.rolv.no/bilder/galleri/medplant/pote_ere.htm

Tepperot er en type mure, men skilles lett fra andre murer ved å kun ha fire kronblad. Tepperoten vokser ofte i tette tuer, blir 10 til 30 cm høy, og har en rødfarget rot. Blomsten er gul, stengelbladene er store og grovtaggete. Tepperot vokser i skog, eng, myr og hei, og er mere næringskrevende jo lengre nord den vokser. I sør stiller ikke tepperot spesielle krav til jordsmonnet. Nord for Midt-Troms vokser tepperot mest i lavlandet, men sørover herfra er den forholdsvis vanlig i fjelltraktene. Høyderekorden i Sør-Norge er på 1320 moh, mens den i Europa er funnet opp til 2500 meters høyde. I tilleg til å vokse i Europa, kan den finnes i Vest-Asia og Nordvest Afrika (Kristoffersen, 2007).

Potentílla kommer av potentia, som betyr kraft. Navnet viser til slektens livsvilje. Erécta betyr oppreist. Det norske navnet Tepperot har forøvrig lite tilknytning til det latinske navnet, men viser til plantens bruk i folkemedisinen. Verbet å teppe betyr å stoppe, eller å sette krok i. Tepperoten har mye garvestoffer, som virker sammentrekkende, og har med hell vært brukt mot løs mage, fordøyelsesbesvær og kolikk. I tillegg har det røde fargestoffene som finnes i rota blitt brukt til fargesetting av garn og stoffer (Kristoffersen, 2007).

Rypebær (Arctous alpinus)

http://www2.geoatlas.no/?p=2184

Rypebære er med sin skinnende røde høstdrakt lettest å kjenne igjen nettopp på høsten. Frem til høsten er de røde bladene mørkegrønne. Rypebær er en dvergbusk med lange greiner med tynne, omvendt eggformete blad. Straks etter at snøen har gått blomstrer rypebær. De hvite blomstene sitter i mindre klaser på  den 3 til 5 cm høye planten, som vokser på vindblåste rabber og tørre heier sammen med fjellpryd og greplyng. Den

er vanlig i hele fjellnorge, og høyeste noterte voksested i Norge er ved Galdhøpiggen, på 1625 meters høyde. Arten er utbredt på ned nordlige halvkule, og er funnet på 2600 meters høyde i Alpene (Kristoffersen, 2007).

Arctous kommer fra det greske ordet arktos (bjørn), og alpinus betyr som hører til i fjellet. Bæret på planten er saftig men smakløst, og har en mørk rød farge som etter hver blir svart. Bæret spises gjerne av små fugler, som navnet gjerne antyder (Kristoffersen, 2007).

  

Sløke (Angélica sylvestris)

http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/ange_syl.htm

Sløke tilhører skjermplantefamilien, og er en av de vanligste skjermplantene. Med blomstene samlet i en hvelvet skjerm, store og brede blader og sin storvokste framtreden (0,5-2 meter høy) er det en iøynefallende plante. Kronbladene er hvite eller lys rosa. Sløke kan være lett å forveksle med kvann. De skilles lettest på bladstilken. Sløke har en tydelig renne på bladstilken, mens kvann har en grunn og utydelig renne. Sløke vokser i fuktige enger og kratt, i myr, og i sumpskog. Sløke er en vanlig plante i det meste av landet, og

vokser opp til snaufjellet. Høyeste notering i Norge er gjort på Hardangervidda, hvor planten er funnet 1300 moh. Sløke vokser både i Europa og Vest-Asia, og er i Alpene funnet opp til 1800 moh (Kristoffersen, 2007).

Angélica sylvestris er det latinske navnet på sløke. Angélica kommer fra det greske ordet angelos, som betyr engel. Sylvestris betyr som vokser i skogen. Sløke har store hule stengler, og er derfor godt egnet til å lage eksempelvis blåserør. Den har derfor vært mye brukt i forbindelse med barnelek, hvor barna gjerne bruker erter, eller plukker rognebær for å blåse på hverandre (Kristoffersen, 2007).

Islandslav (Cetraria Islandica)

https://snl.no/islandslav

Islandslav vokser nedtrykt i gress og lyng, og har en glinsende kastanjebrun farge. Den sterkt oppfliket, og er 10 til 20 cm i utstrekning. Den lyse undersiden er full av hvite prikker, og kantene har mørke, stive hår. Nære islandslavens festepunkt til bakken har den en rødbrun farge. Spesielt ser vi denne på undersiden. Med en mattere brun farge, mer oppflikinger og dypere innskjæringer er snøskjerpe en nær slektning av islandslav. Islandslaven er vanligst på gress- og lyngmark. Den kan også vokse på grus, sand, eller direkte på fjell. Islandslav er også vanlig å finne i bjørkeskog, i vierregionen og på tørre tuer i myr (Fonstad & Hansen, 2000).

Islandslav inneholder stivelse, og er derfor brukt til tilsetning i mel. Menneskekroppen klarer ikke å nyttegjøre oss av næringsinnholdet i islandslaven, fordi vi ikke klarer å bryte ned karbohydratene (lichenin). Men licheninsvulmer opp når det blir kokt, og kan derfor gi oss en metthetsfølelse. Ved luting fjernet man bitterstoffene i laven, og når den var tørket var den klar for å bli kvernet og tilsatt i brødmelet. Islandslav er også blitt benyttet som grisefôr. I siste halvdel av 1900-tallet brukte man islandslav også som medisin. Helt fram til 1990 kunne man kjøpe islandslav på apoteket, og det ble brukt mot mage- og brystsykdommer generelt, og tuberkulose spesielt (Fonstad & Hansen, 2000).

Firkantperikum (Hypericum maculátum)

http://www.rolv.no/bilder/galleri/medplant/hype_mac.htm

Med sine 20 til 100 cm høyde, er firkantperikum en relativt storvokst plante. Firkantperikum har en firkantet stengel, i motsetning til dens nære slektning prikkperikum, som har rund stengel. Parvis sitter de avlange bladene oppover stengelen, og i toppen sitter de gule blomstene samlet. Firkantperikum har fem kronblad

med svarte prikker, og vokser i åpen eng, skogkanter, tørre bakker og beitemark. Firkantperikum er vanlig i både lavland og fjellstrøk nordover til Nordland, men der vokser den bare i lavlandet. I Norge er høyeste noterte voksested på 1260 moh. I Jotunheimen, men den er funnet på 2300 meters høyde i Alpene. Arten er utbredt i Europa og Vest-Sibir (Kristoffersen, 2007).

Hyperikum er et gammelt gresk navn som Hippokrates (400 f.v.t.) brukte om perikum. Hypo betyr under, og ereikon betyr høyvokst lyng. Macalátum betyr flekkete. Perikumplantene har lenge vært brukt innen folkemedisin. Dette universalmiddelet ble brukt mot gikt og urinveisplager, magesmerter, forkjølelse og hudsår. Bitterstoffene, som det er mye av i planten, er brukt til å lage brennevin og øl, men brukes nå mest som beroligende middel (Kristoffersen, 2007).

Stjernesildre (Saxifraga stellaris)

http://erikenger.com/Fotografier/Stjernesildre.html

Stjernesidre er en av de mest vanlige plantene på fjellet. Den har grønne og grovtaggete rosettblader, og en stjerneformet blomst med fem hvite kronblad med enten røde, gule eller ingen flekker ved grunnen. Stengelen er hårete, og greinete øverst. Stjernesildre er generelt sett ikke veldig kravstor, men den trenger litt fuktighet i grunnen. Den vokser i snøleier, myrer, grus og i bekkekanter, og blir 5 til 15 cm høy. Saxifraga kommer av saxum (berg) og stellaris (stjerne) (Kristoffersen, 2007).

Stjernesildre er en meget vanlig art, og totalutbredelsen omfatter Europa og Grønland. I Norge er planten funnet på 1970 moh, ved Glittertind, og på 1390 moh i Troms. I Alpene vokser den opp til 3000 meter over havet (Kristoffersen, 2007).

Hvitlyng (Andrómeda polifolia)

https://snl.no/hvitlyng

Hvitlyng (også kalt hvitbladlyng) er en spinkel dvergbusk vintergrønne blader. Bladene er smale, og med nedbøyd kant. Når blomsten er bare knopp er den rød. Senere blir den lyserød, og til slutt hvit. Den vokser opprett i sympskog, myr, og andre fuktige steder, og blir 5 til 30 cm høy. Hvitlyng er vanlig helt opp til

snaufjellet i hele landet. Høyeste notering av planten i Norge er gjort på Hardangervidda, 1300 meter over havet. I Europa er høyeste voksested på 2000 høydemeter i Pyreneene. Hvitlyng vokser generelt på den nordlige halvkule (Kristoffersen, 2007).

Det latinske navnet andrómeda er oppkalt etter gudinnen Andromeda i gresk mytologi. Polifolia betyr blad. Hvitlyng inneholder giftstoffet andromedotoksin, men den vokser så spredt og utilgjengelig for dyr at faren for forgiftning ikke er stor (Kristoffersen, 2007).

  

Følblom (Leóntodon autumnalis)

http://kronbladet.no/art/index.php?art=698&bilete_id=893&lang=norsk

Følblom er en formrik art i kurvplantefamilien som har flere underarter. I en rosett på bakken sitter de fjærdelte bladene, og stengelen som bærer den gule blomsten er rett eller svakt bøyd med én eller et lavt antall blomsterkurver. Vi har en fjellform og en lavlandsform av følblom.  Fjellfølblom er mindre, har bare

én blomsterkurv, og rosettblader med noen få fjærflikete tenner. Den vokser på enger, beitemark, og i tidlige snøleier, og blir 5 til 40 cm høy. Det er en svært vanlig art i hele fjellkjeden, og høyeste registrering er på 1600 meter over havet (Jotunheimen). Den vokser i Europa, Asia og på Grønland, og er funnet på 2300 meters høyde i Alpene (Kristoffersen, 2007).

Leóntodon kommer fra leon (løve) og don (tann) (fra bladenes likhet til løvetann). Autumnalis betyr høstblomstrende. Likheten til løvetann ligger både i blad og blomsterkurv, men følblom har ikke den hule stengelen som løvetann har. En annen art som er lik følblom er fjellsveve. Fjellsveve har i motsetning til følblom en større blomsterkurv med rundere form, og et blad på stengelen (Kristoffersen, 2007).

  

Ask (Fraxinus excelsior)

https://snl.no/ask_-_planteslekt

Ask er et sommergrønt løvtre med hovedgreiner som peker relativt rett opp, og en hvelvet krone. Treet har en slank stamme, med utpregede langsgående furer på den grå barken. Hvert askeblad består av 9 til 15 småblader. Småbladene sitter direkte på en midtakse, med unntak av endebladet som har en liten stilk. De små ovale bladene har en fintagget bladrand, og midtaksen som bærer dem har hvite hår. Treet har både hann- og hunblomster. Disse beskjedne vindpollinerede blomstene viser seg i små buntlignende blomsterstrander allerede før bladene. Fruktene, eller nøttene, henger i tette bunter på greinene. De har smale vinger, henger enkeltvis med korte stilker, er lysebrune når de er modne, og spres med vinden. I Norge har vi ask sør på østlandet, langs kysten, og i fjordstrøk nordover til Nærøy i Nord-Trøndelag. Nord for dette er kun enkelttrær som har forvillet seg eller blitt plantet. Ask vokser i blandet skog med løvtrær, sumpskog og edelløvskog. Ask en utbredt art til bruk sompark- og gatebeplantning (Håpnes, 2008).

Kilder:

Fonstad, T. & Hansen, R. (2000). Dyr og planter i fjellet. Oslo: Aschehoug & Co.

Håpnes, A. (2008). Trær og busker. München: J.W.Cappelens Forlag a.s.

Kristoffersen, T.(2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS.