I
uke 39 var vi på fjelltur! Turen gikk fra Grinde ved Leikanger, opp
Grindsdalen, via Friksdalen og Fjærlandsete, før siste del av retur via
Stedjeåsen til Sogndal. Plantekjennskap var et av hovedmålene, og i løpet av
turen ble det holdt studentframlegg om en rekke ulike arter, som også er
pensumarter for oss denne høsten. Blogginnlegget fra denne turen skal derfor
bestå av 10 ulike arter, og det kommer her til å bli presentert arter fra ulike
plantekategorier.
Snøull (Lat:
Eriophorum scheuchzeri)
Snøull er en type
myrull, og vokser enkeltvis i fjellet, fra en krypende rotstokk. Den har navnet
fra måten den vokser på, da den ofte opptrer tett og i stort antall, og kan få
store myrflater til å se snødekte ut. Snøull blir 10 - 30 cm høy og har et tettvoksende
ullhode, som er helt rund og svært lett. Snøullen er utbredt i fjellet landet
over. Høyeste noterte voksested i Norge er 1840 moh. Dette funne er gjort i
Jotunheimen. Planten er funnet på 1340 meters høyde i Troms, og i Nord-Norge
kan snøull vokse helt ned til kysten (Kristoffersen, 2007).
Eriophorum
er satt sammen av to stavelser: erion (ull) og phoros (bærende).
Scheuchzeri er oppkalt etter den sveitsiske botanikeren Johann Scheuchzer
(1684-1738). Ull fra myrull ble tidligere forsøkt nyttet til å lage klær av.
Ullen ble da samlet inn og innblandet i bomull eller saueull. Dette gav et mykt
og hvitt garn, men det viste seg at myrullen var for sprø til å benyttes til
garn. Som fyll i dyner og puter var det derimot ikke for sprøtt, og det ble
derfor brukt til det (Kristoffersen, 2007).
Tepperot (Potentílla
erécta)
Tepperot er en type
mure, men skilles lett fra andre murer ved å kun ha fire kronblad. Tepperoten
vokser ofte i tette tuer, blir 10 til 30 cm høy, og har en rødfarget rot.
Blomsten er gul, stengelbladene er store og grovtaggete. Tepperot vokser i
skog, eng, myr og hei, og er mere næringskrevende jo lengre nord den vokser. I
sør stiller ikke tepperot spesielle krav til jordsmonnet. Nord for Midt-Troms
vokser tepperot mest i lavlandet, men sørover herfra er den forholdsvis vanlig
i fjelltraktene. Høyderekorden i Sør-Norge er på 1320 moh, mens den i Europa er
funnet opp til 2500 meters høyde. I tilleg til å vokse i Europa, kan den finnes
i Vest-Asia og Nordvest Afrika (Kristoffersen, 2007).
Potentílla kommer av potentia, som betyr kraft. Navnet viser til slektens livsvilje. Erécta betyr oppreist. Det norske navnet
Tepperot har forøvrig lite tilknytning til det latinske navnet, men viser til
plantens bruk i folkemedisinen. Verbet å teppe
betyr å stoppe, eller å sette krok i. Tepperoten har mye garvestoffer, som
virker sammentrekkende, og har med hell vært brukt mot løs mage,
fordøyelsesbesvær og kolikk. I tillegg har det røde fargestoffene som finnes i
rota blitt brukt til fargesetting av garn og stoffer (Kristoffersen, 2007).
Rypebær (Arctous
alpinus)
Rypebære er med sin
skinnende røde høstdrakt lettest å kjenne igjen nettopp på høsten. Frem til
høsten er de røde bladene mørkegrønne. Rypebær er en dvergbusk med lange
greiner med tynne, omvendt eggformete blad. Straks etter at snøen har gått
blomstrer rypebær. De hvite blomstene sitter i mindre klaser på den 3 til 5 cm høye planten, som vokser på
vindblåste rabber og tørre heier sammen med fjellpryd og greplyng. Den
er
vanlig i hele fjellnorge, og høyeste noterte voksested i Norge er ved
Galdhøpiggen, på 1625 meters høyde. Arten er utbredt på ned nordlige halvkule,
og er funnet på 2600 meters høyde i Alpene (Kristoffersen, 2007).
Arctous kommer fra det greske ordet arktos
(bjørn), og alpinus betyr som hører til i fjellet. Bæret på planten er
saftig men smakløst, og har en mørk rød farge som etter hver blir svart. Bæret
spises gjerne av små fugler, som navnet gjerne antyder (Kristoffersen, 2007).
Sløke (Angélica
sylvestris)
Sløke tilhører
skjermplantefamilien, og er en av de vanligste skjermplantene. Med blomstene
samlet i en hvelvet skjerm, store og brede blader og sin storvokste framtreden
(0,5-2 meter høy) er det en iøynefallende plante. Kronbladene er hvite eller
lys rosa. Sløke kan være lett å forveksle med kvann. De skilles lettest på
bladstilken. Sløke har en tydelig renne på bladstilken, mens kvann har en grunn
og utydelig renne. Sløke vokser i fuktige enger og kratt, i myr, og i sumpskog.
Sløke er en vanlig plante i det meste av landet, og
vokser opp til snaufjellet.
Høyeste notering i Norge er gjort på Hardangervidda, hvor planten er funnet
1300 moh. Sløke vokser både i Europa og Vest-Asia, og er i Alpene funnet opp
til 1800 moh (Kristoffersen, 2007).
Angélica sylvestris er det latinske navnet på
sløke. Angélica kommer fra det greske
ordet angelos, som betyr engel. Sylvestris betyr som
vokser i skogen. Sløke har store hule stengler, og er derfor godt egnet
til å lage eksempelvis blåserør. Den har derfor vært mye brukt i forbindelse
med barnelek, hvor barna gjerne bruker erter, eller plukker rognebær for å
blåse på hverandre (Kristoffersen, 2007).
Islandslav (Cetraria
Islandica)
Islandslav vokser
nedtrykt i gress og lyng, og har en glinsende kastanjebrun farge. Den sterkt
oppfliket, og er 10 til 20 cm i utstrekning. Den lyse undersiden er full av
hvite prikker, og kantene har mørke, stive hår. Nære islandslavens festepunkt
til bakken har den en rødbrun farge. Spesielt ser vi denne på undersiden. Med
en mattere brun farge, mer oppflikinger og dypere innskjæringer er snøskjerpe en nær slektning av islandslav.
Islandslaven er vanligst på gress- og lyngmark. Den kan også vokse på grus,
sand, eller direkte på fjell. Islandslav er også vanlig å finne i bjørkeskog, i
vierregionen og på tørre tuer i myr (Fonstad & Hansen, 2000).
Islandslav
inneholder stivelse, og er derfor brukt til tilsetning i mel. Menneskekroppen
klarer ikke å nyttegjøre oss av næringsinnholdet i islandslaven, fordi vi ikke
klarer å bryte ned karbohydratene (lichenin). Men licheninsvulmer opp når det
blir kokt, og kan derfor gi oss en metthetsfølelse. Ved luting fjernet man
bitterstoffene i laven, og når den var tørket var den klar for å bli kvernet og
tilsatt i brødmelet. Islandslav er også blitt benyttet som grisefôr. I siste
halvdel av 1900-tallet brukte man islandslav også som medisin. Helt fram til
1990 kunne man kjøpe islandslav på apoteket, og det ble brukt mot mage- og
brystsykdommer generelt, og tuberkulose spesielt (Fonstad & Hansen, 2000).
Firkantperikum
(Hypericum maculátum)
Med sine 20 til 100
cm høyde, er firkantperikum en relativt storvokst plante. Firkantperikum har en
firkantet stengel, i motsetning til dens nære slektning prikkperikum, som har rund stengel. Parvis sitter de avlange
bladene oppover stengelen, og i toppen sitter de gule blomstene samlet.
Firkantperikum har fem kronblad
med svarte prikker, og vokser i åpen eng,
skogkanter, tørre bakker og beitemark. Firkantperikum er vanlig i både lavland
og fjellstrøk nordover til Nordland, men der vokser den bare i lavlandet. I
Norge er høyeste noterte voksested på 1260 moh. I Jotunheimen, men den er
funnet på 2300 meters høyde i Alpene. Arten er utbredt i Europa og Vest-Sibir
(Kristoffersen, 2007).
Hyperikum er et gammelt gresk navn som
Hippokrates (400 f.v.t.) brukte om perikum. Hypo
betyr under, og ereikon betyr høyvokst lyng. Macalátum
betyr flekkete. Perikumplantene har lenge vært brukt innen folkemedisin. Dette
universalmiddelet ble brukt mot gikt og urinveisplager, magesmerter,
forkjølelse og hudsår. Bitterstoffene, som det er mye av i planten, er brukt
til å lage brennevin og øl, men brukes nå mest som beroligende middel
(Kristoffersen, 2007).
Stjernesildre
(Saxifraga stellaris)
Stjernesidre er en
av de mest vanlige plantene på fjellet. Den har grønne og grovtaggete
rosettblader, og en stjerneformet blomst med fem hvite kronblad med enten røde,
gule eller ingen flekker ved grunnen. Stengelen er hårete, og greinete øverst.
Stjernesildre er generelt sett ikke veldig kravstor, men den trenger litt
fuktighet i grunnen. Den vokser i snøleier, myrer, grus og i bekkekanter, og
blir 5 til 15 cm høy. Saxifraga kommer av saxum (berg) og stellaris
(stjerne) (Kristoffersen, 2007).
Stjernesildre er en meget vanlig art, og totalutbredelsen
omfatter Europa og Grønland. I Norge er planten funnet på 1970 moh, ved
Glittertind, og på 1390 moh i Troms. I Alpene vokser den opp til 3000 meter
over havet (Kristoffersen, 2007).
Hvitlyng (Andrómeda
polifolia)
Hvitlyng (også kalt
hvitbladlyng) er en spinkel dvergbusk vintergrønne blader. Bladene er smale, og
med nedbøyd kant. Når blomsten er bare knopp er den rød. Senere blir den
lyserød, og til slutt hvit. Den vokser opprett i sympskog, myr, og andre
fuktige steder, og blir 5 til 30 cm høy. Hvitlyng er vanlig helt opp til
snaufjellet i hele landet. Høyeste notering av planten i Norge er gjort på
Hardangervidda, 1300 meter over havet. I Europa er høyeste voksested på 2000
høydemeter i Pyreneene. Hvitlyng vokser generelt på den nordlige halvkule (Kristoffersen, 2007).
Det latinske navnet andrómeda er oppkalt etter gudinnen Andromeda
i gresk mytologi. Polifolia betyr blad.
Hvitlyng inneholder giftstoffet andromedotoksin,
men den vokser så spredt og utilgjengelig for dyr at faren for forgiftning ikke
er stor (Kristoffersen, 2007).
Følblom (Leóntodon
autumnalis)
Følblom er en
formrik art i kurvplantefamilien som har flere underarter. I en rosett på
bakken sitter de fjærdelte bladene, og stengelen som bærer den gule blomsten er
rett eller svakt bøyd med én eller et lavt antall blomsterkurver. Vi har en
fjellform og en lavlandsform av følblom.
Fjellfølblom er mindre, har bare
én blomsterkurv, og rosettblader med
noen få fjærflikete tenner. Den vokser på enger, beitemark, og i tidlige
snøleier, og blir 5 til 40 cm høy. Det er en svært vanlig art i hele
fjellkjeden, og høyeste registrering er på 1600 meter over havet (Jotunheimen).
Den vokser i Europa, Asia og på Grønland, og er funnet på 2300 meters høyde i
Alpene (Kristoffersen, 2007).
Leóntodon kommer fra leon (løve) og don (tann)
(fra bladenes likhet til løvetann). Autumnalis
betyr høstblomstrende. Likheten til løvetann ligger både i blad og
blomsterkurv, men følblom har ikke den hule stengelen som løvetann har. En
annen art som er lik følblom er fjellsveve. Fjellsveve har i motsetning til
følblom en større blomsterkurv med rundere form, og et blad på stengelen (Kristoffersen, 2007).
Ask (Fraxinus
excelsior)
Ask er et
sommergrønt løvtre med hovedgreiner som peker relativt rett opp, og en hvelvet
krone. Treet har en slank stamme, med utpregede langsgående furer på den grå
barken. Hvert askeblad består av 9 til 15 småblader. Småbladene sitter direkte
på en midtakse, med unntak av endebladet som har en liten stilk. De små ovale
bladene har en fintagget bladrand, og midtaksen som bærer dem har hvite hår.
Treet har både hann- og hunblomster. Disse beskjedne vindpollinerede blomstene
viser seg i små buntlignende blomsterstrander allerede før bladene. Fruktene,
eller nøttene, henger i tette bunter på greinene. De har smale vinger, henger
enkeltvis med korte stilker, er lysebrune når de er modne, og spres med vinden.
I Norge har vi ask sør på østlandet, langs kysten, og i fjordstrøk nordover til
Nærøy i Nord-Trøndelag. Nord for dette er kun enkelttrær som har forvillet seg
eller blitt plantet. Ask vokser i blandet skog med løvtrær, sumpskog og
edelløvskog. Ask en utbredt art til bruk sompark- og gatebeplantning (Håpnes, 2008).
Kilder:
Fonstad,
T. & Hansen, R. (2000). Dyr og planter i
fjellet. Oslo: Aschehoug & Co.
Håpnes, A. (2008). Trær og busker. München: J.W.Cappelens Forlag a.s.
Kristoffersen, T.(2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad & Bjørke AS.